Uncategorized

Prioriteringer i dagens samfunn

Dette blogginnlegget er i all hovedsak viet et innlegg min mor skrev til Levanger Avisa og som sto på trykk lørdag 08.03.14. Jeg synes det er betimelig å stille spørsmålstegn ved den utvikling vi har med tanke på det viktigste som finnes, nemlig oss mennesker. Gjør meg tjenesten og les innlegget som kommer under denne innledningen. Engasjer deg gjerne, spesielt hvis du kommer fra Åsen og vil gjøre noe for å motvirke en forringelse av tilbud for eldre.

Åsen, vår gode og fagre bygd.

Vanligvis er ikke jeg den som er ute med kommentarer til alt og alle, men denne gangen klarer jeg bare ikke å la være. Jeg og min mann bor i en dobbeltbolig i Åsenfjord, hvorav min mor bor i den andre delen av boligen. Hun fyller snart 91 år, og har bortsett fra 12 år bodd i Åsen. Her har hun hatt sitt arbeid, og hun har vært ivrig med i lag og foreninger som hele tiden har jobbet for Åsens beste. Dette har hun gjort i trygg forvissing om at det arbeid og den innsats hun har vært med på skulle gi henne en trygg og forutsigbar alderdom i Åsen. Gjennom Skjesol Sanitetslag har hun vært et aktivt medlem siden hun fulgte sin mor på de første møtene da hun var 12-13 år. Senere har hun og hundrevis av andre kvinner stått på for å samle inn penger, og fordele goder, deriblant til sykeheimen. Utenom penger støttet de også opp med arbeid på sykeheimen. Gjennom å være tilstede og servere kveldsmat, hjelpe til med hyggestunder for de eldre og annen innsats når det trengtes. Ofte sa hun da at “renten av dette vil jeg selv få når jeg blir gammel.” Min mor har alltid vært blid og utadvent, hatt godt humør, og vært full av pågangsmot. Så skjer det som skjer med de fleste som blir gammel, helsa begynner å skrante, og plutselig er man selv nødt til å be om hjelp. Hun fikk da komme på avlastningsopphold på sykeheimen, og fant seg godt til rette der oppe etter hvert. Hun kunne sitte ved vinduet og skue utover deler av den bygda hun er så glad i, og for henne representerte dette trygghet og forutsigbarhet. Videre fikk hun fortsatt være hjemme i perioder, med tre tilsyn fra hjemmesykepleien hver dag. Så begynner man å telle kroner på Levanger, og finner ut at det er ikke lønnsomt med sykeheimen på den måten den fungerer idag. Den alderdommen som hun har sett på som trygg, smuldrer plutselig bort. Hun får høre at Skogn helsetun, Breidablikktunet osv, kan bli alternativer for henne. Hun mister mildt sagt fotfeste, blir innesluttet og nervøs. Hvor blir det av gevinsten av det arbeidet hun selv har vært med å legge ned? Hun prater med andre eldre som henne også gråter og er fortvilet, er det ingen som hører på oss lenger da? Jeg bruker timer, dager og uker på å berolige og støtte, samtidig som frustrasjonen brer seg hos meg også. Jeg skulle så gjerne latt min mor bo hjemme hele tiden, men da jeg er blind, må jeg ha noen pusterom innimellom. Men jeg gråter over dette. Det var ikke slik jeg ville det. Jeg prater med mange om situasjonen, men de fleste mener at dette er jo noe de eldre må godta. Og da lurer jeg på om vi mellom 50 og 60 år på en måte dytter etter for å realisere oss selv. Hytteturer, sydenturer, vennegjengopplegg, virker på meg som at det betyr mer enn omtanken for våre eldre. De har jo lært seg at de skal ikke klage. De skal bare innrette seg. Jeg har også reist utenlands, og i og med at jeg ikke ser, har jeg vært opptatt av å komme i kontakt med befolkningen der jeg har vært. Har knyttet noen gode relasjoner, og har i alle fall fått se at der er de eldre en del av familien, omtrent inntil sin død. De er trygge i sine omgivelser. Da skjærer det meg i hjertet at rundtomkring på våre eldresentre, sitter det idag mange som tappert smiler, og forteller politikere og andre at, joda, de har det da bra. Vi bor jo i en av verdens rikeste land. Men ingen spør dem om hvordan de egentlig kunne tenkt seg å ha det. Jeg har holdt mange hender, tørket mange tårer, men også fått mange gode varme klemmer, bare for å lytte. Til slutt vil jeg spørre. Hvor er så dere politikere, som skal kjempe for bygda vår? Har, etter et folkemøte, hørt at noen gikk ut ganske krasst i begynnelsen, og ville forsvare det lille vi har i Åsen, for så å enes med flertallet til slutt. For meg virket dette folkemøtet som et spill for galleriet. Man utsetter saken, men har nok i virkeligheten allerede bestemt seg.  Dere som skal ivareta Åsen, er det deres egne plasser i politikken dere er mest redd for tro? Har i alle fall ikke hørt om at noen av dere har vært på banen. Vet dere egentlig hva som er Åsens beste? Jeg bare lurer. Jeg savner politikere som står opp for den plassen de bør kjempe for. Husk, dere blir gamle en gang dere også. Og vi som velgere, bør vel kanskje velge de som vi føler kan kjempe for det lille vi har igjen i Åsen. Åsen blir, etter mitt syn, delt opp bit for bit. Og alt trekkes til sentrum. Heldigvis har min mor i alle fall tre hjemmesykepleiebesøk hver dag. Disse gode hjelpere som farter rundt med klokka i hælene, smiler da i alle fall og er hyggelige, og de bruker de minuttene de har, til min mors og andres beste. Husk dere i de andre grendene, neste gang kan det være deres tur.

Åsenfjord, 03.03.2014

Rigmor Kvittem

Categories: Uncategorized

Tagged as: , ,

Leave a Reply